|
Akademisk ridekunst
Den første store avhandling om ridekunst stammer fra Xenophon (426-ca. 355f.Kr.), som var elev av Sokrates. Allerede den gang beskrev han samlet ridning, og hans skrifter har fortsatt gyldighet.
Akademisk ridekunst eller Barokk ridning har sine røtter i middelalderens og renessansens kampridning. Begrepet "akademisk ridekunst" refererer til de mange rideakademier som blomstret opp under renessansen. Fyrster og riddere kjempede i første rekke på slagmarken, derfor var velutdannede hester og gode rideferdigheter en viktig forutsetning for å overleve.
En av de fremstående mestrene på den
tiden var Antoine de Pluvinel (1552-1620).
Han var av den oppfatning at hesten skulle
utdannes uten bruk av vold. Ved å ta
utgangspunkt i hestens karakter, kunne en
gjennom forståelse, ros og tålmodighet få
hesten til å samarbeide og derigjennom
øke hestens prestasjon, samt forlenge
dens liv. Hesten skulle selv ha glede av å
jobbe på banen, og rytteren skulle ikke
gjennom vold og harde hjelpemidler
ødelegge hestens naturlige utstråling. Han
gikk så vidt å si at bruk av sporer og pisk
var det samme som å innrømme fallitt.
Pluvinel mente også at alle øvelsene kun var en måte å jobbe frem hestens naturlige bevegelser. Dressuren var kun en basis for våpenøvelsene, som hadde høyest prioritet. Pluvinel var opptatt av å jobbe hestene mye for hånden og var en av de første som brukte pilarer i trening av samling og levade. Han utviklede bruken av volter for å løsgjøre hesten. Hans læreverk "Le Maneige Royal" ble først utgitt etter hans død i 1623.
En del av rideakademiene ble videreutviklet til universiteter. Ønsket var en mer dyptgående utdannelse med ridning, våpenbruk, filosofi, latin, kunst. Rideakademiene var på denne måten med på å prege samfunnsutviklingen i Europa. Etter hvert som fyrstene deltok mindre i forreste rekke på slagmarken, fikk våpenridning mindre betydning. I stedet bedrev adelen ”fritids”-ridning og utviklede ridningen til en kunstform.
 Dette var tiden da Francois Robichon
de la Gueriniere (1688-1751) var
rittmester hos Ludwig XV i Frankrike.
Han var den første som beskrev
hestens systematiske utdanning (fra
det lette til det vanskelige) i sin bok
som utkom i 1733 (Ecole de
Cavalerie). Likesom Pluvinel avviste
Gueriniere enhver bruk av vold og
tvang ved utdanningen av hesten. Men
i motsetning til Pluvinel mente han at
man gjennom korrekt trening kunne
forbedre hestens bevegelser.
Gueriniere forlangte at en hver hest
måtte utdannes individuelt ut ifra dens
forutsetninger.
Han endrede klassisk ridning fra en nærmest overdreven samlet stil til mer fremaddrivende ridning. Vekt og sjenkelhjelp skulle alltid komme før tøylehjelp. Guerinere var den moderne dressurridningens far. Han utviklede halvparade, versade, skolegalopp, galopp-chancement og tre-punkts-setet. Han utviklede også en ny type sal (lik den spanske salen), som skulle gjøre det mulig å sitte i balanse og likevekt, samt å innvirke korrekt på hesten.
I dag er det Bent Branderup som bringer begrepet "akademisk ridekunst" inn i vår rideverden igjen. Bent Branderups bakgrunn er allsidig. Han er så heldig å ha sett noen av de siste mestrene i funksjon. Han har vært i lære på den Spanske Rideskole i Jerez, hos Egon von Neindorff i Tyskland, besøkt Nuno Oliveira og Louis Valenca i Portugal og flere andre steder, hvor de gamle mestres lære stadig utøves.
Branderup kaller selv sin ridestil for "europeisk", han har en utrolig kunnskap om de store mestrene og deres ridestil, samt at han selv evner å utføre det som vi alle godt vet det hele handler om, men ikke alltid kan utføre - å ri sin hest bakfra, samlet, men likevel avslappet!
På samme måte som rideakademiene hadde som formål å utdanne hele mennesket, har også Branderup et ideal om ”den tenkende rytter”, en rytter der gjennom å skjerpe sine sanser føler hestens bevegelse og kan danne seg et bilde av hvordan han ønsker å formgi hesten ved å bruke hjelperne på rett tid.
I den akademiske ridekunsten er "bøyningen" veldig sentral. Ved å gymnastisere og mykgjøre hestene våre, kan vi oppnå samlingen, som er helt avgjørende for at vi skal kunne ri på hestene uten at de skal ta skade av det. Vinklene i hestens bakben, gjør at de kan bære og fjære, slik at ryggen hvelves og framparten bli fri og løsgjort. Ved å ri travers og versade trenes bakbena til å bære vekt, både som utvendig og innvendig bakben. Målet er å få to bakben som har like mye skyvekraft og like mye bærekraft, slik at hesten kan gå rett og unngå skjevheter.
Når man rir på blank kandar (altså kun stangbittet) brukes enhånds tøyleføring. Tøylen holdes i venstre hånd. Dette er både fordi man ikke kan gjøre så mye "rart" med tøylene/hestens munn når man bruker en hånd og ikke to, men egentlig stammer den enhånds tøyleføring fra fortidens bruksridning. Man red ikke for sin egen fornøyelse, men for et praktisk formål. Enten så skulle man forsvare seg selv og fedrelandet med tøylene i den ene hånden og våpenet i den andre, man skulle drive eller fange inn kveg og håndtere en lasso eller garrocha, eller tilbakelegge store avstander på avslappet vis. Hesten skulle være lett og manøvrere og under fullstendig kontroll, rytterens liv kunne avhenge av det! Derfor skal den akademiske rytter lære enhånds tøyleføring og vise, at han eller hun mestrer og styre sin hest på blank kandar.
Den akademiske ridekunst er en flott måte og trene hesten på enten den skal konkurrere i sprang, dressur, kjøring, distanse, islandshest konkurranser, western, travløp eller bruker sin hest til rekreasjon. Alle hester har godt av den sunne gymnastisering og evnen til selvbæring! (og så er det jo utrolig gøy og inspirerende også da!!)
"Ridning er livskunst! Og som livskunstner lever man kanskje ikke lengre, men mer!" Sitat; Bent Branderup!
Skrevet av Ingemari Jürgensen og Ida Sølland Gulbrandsen
Kilde: Bent Branderup: Klassisk ridekunst (2000)
Wkipedia – Den frie encyklopedi
|
